Vanaheim - Krig текст песни

Sе gеr det еr med rustning og sverd;
Kjempen for konge og land;
Fra slagmark til slagmark pе krigerferd,
Levner byer og gеrder I brann.
Han lever pе trass, blant hеp og minner,
Men som еrene gеr og de langsomt svinner,
Blir kjemping alt han kan.

Han stеr med menn pе en tеkete еs
Nеr solen gryr til dag.
Det er ikke lenger mot fienden de sloss,
Forsvunnet, er hat og nag.
Men krigstrette menn trekker sverdet igjen,
Nеr pе еsen mot dem stеr fienden,
Og hornene kaller til slag.

De er fillete, slitne, der de rider
Med sverd som er svarte av blod;
Forrevne rustninger fra forgagne strider
Over tеkete, myrete mo.
De kjemper mot ondskap, mot mшrkets hжr;
Fem еr har de bеret sin konges klжr;
Men det de har tapt, er tro.

Lettelse er det for sеvidt I dem,
For dette er siste strid;
Seirer de kan de derpе vende hjem,
Til lykkelig stille liv.
Det glimter isverd, I шkser og skjold
Nеr de rider det siste slaget I vold,
Uten nеde, uten grid.

Blodet spruter nеr sverd treffer kjшd;
Menn faller med banesеr.
Marken fylles av pinsel og dшd
Under solen av gryende vеr.
Pе slettene render blodet I flom,
Og blodlukt stiger fra likene derom
Rundt de som fremdeles stеr.

Han kjemper I villskap og slеss som besatt;
Det glimter I blodig metall.
Det er stillhet fra hjertet som krigen har tatt,
Og hans tenken er tom og kald.
Rundt ham brшler lyden av slag;
Det klinger I sverd under lyset av dag,
Som selv dшr ved solefall.